[ Svar | Neste | Forrige | Opp ]
Fra: Magne Birkeland
Date: 09. January 2006
Time: 15:01:24 +0100
Remote Name: 144.193.101.150
På vegne av meg selv og ikke Styret må jeg si at jeg stort sett nikker gjenkjennende til denne maleriske, men etter min mening likevel noe overdrevent dystre framstilling av julegrantenningsarrangementet. 17. mai er ikke bare talen for dagen! (17. mai? Vi taler vel her om et førjulsarrangement? Bare rolig, man kommer til saken. 17. mai er kun en om ikke nødvendig så etter vår (min) mening uhyre nyttig digresjon for å tydeliggjøre Poenget). Jeg har selv ved noen anledninger måttet klare meg uten (talen for dagen, 17. mai), og vet at man likevel kan klare å stå løpet ut, om ikke med stil og selvfølgelig ikke med fullt utbytte men likevel uten varige men. Man vrimler rundt, tidvis helt uten mål og mening, blant en masse andre mennesker som i beundringsverdig uegennyttighet ikke skyr noen anstrengelse for i vonde sko, uvante klær, skvulpende på en kolossal frokost å bidra til den rette stemning med sin utøvelse av det samme. Og så har man tog (uten fakler) og klatrestenger (ikke så fine som juletrær, men likevel) og boder (riktignok ikke gratis som under Julegrantenningen). Små barn som løper rundt med brennende fakler, som samler inn faklene som de voksne har slukket, som samler ganske mange, og tenner dem igjen, ja som fyrer opp hele bål i mørke kroker og kriker, det har man riktignok ikke. På 17. mai. Dette er ikke skrevet for å rakke ned på 17. mai! Og skulle noen spørre oss (meg) om 17. mai er en pinlig forestilling, så vil vi (jeg) svare: Nei! Men kunne man ha noe å lære? Muligens. Den muligheten skal man aldri utelukke. Og hvis man gjør det, så må man ikke innrømme det. Så hva sier 17.maikomiteen til fakler i barnetoget? Ballen er herved kastet! Vel. Så har vi hinsides enhver rimelig tvil sannsynliggjort at det initielle innlegg om juletrær var i overkant dystert. Likevel! Har man så ikke noe å lære? Jovisst. Men hvordan lære opp en Lokalforening? Når man etterlyser deltagere til en arrangementkomite og ingen melder seg, hva burde man ha lært? Når man nøder og trygler og til slutt finner et par villige sjeler, men for få? Når ingen av de villige har noe ønske om å ta ledelsen over arrangementet, hva gjør man? Lærdommen man kan ta av det som omtales som det overstående i den i overkant dystre framstilling av julgrantenningsarrangementet er hvordan man ikke skal gjøre det. Og det har man vel til overmål dokumentert at man behersker? Når det gjelder punktet der det hele etter manges (min) mening svikter, rekrutteringen, må man innrømme at man enda ikke er fullbefaren, selv ikke etter nitid avlesning av det overstående. Ellers slutter man seg til ønsket om å heve dette glimrende arrangement til et nivå vi kan være enda stoltere over!